Edson Brigista

I dag er dagen Edson skal tilbake til hjemmet han flyktet fra for åtte år siden

Femten år gamle Edson Brigista har vært fire år på gatebarnsenteret. Før han kom til senteret, hadde han levd fire år på gata i Maputo, hovedstaden i Mosambik. I dag er dagen han igjen skal møte mor og sine søsken. Far har han aldri møtt.

Edson står og sparker rastløst i sanden mens lederne ved gatebarnsenteret gjør klar bilen som skal kjøre han hjem. Han dingler med en liten bag som inneholder skolesaker og de få klærne han eier. Hjemme venter mor og tre brødre, pluss en tante som er nærmeste nabo.

«Jeg håper dette blir bra,» sier Edson. «Det blir rart å flytte hjem, jeg var bare syv år da jeg flyktet til gata.»

Godt forarbeid

Møtet med det som skal bli hans «nye» hjem, kommer ikke helt uforberedt hverken på Edson eller de som bor hjemme. Han har overnattet noen helger hjemme for å teste ut om han har tro på å flytte tilbake til familien. Reintegreringsteamet har motivert både han og familien for det som skal komme. De vet av erfaring at dette er viktig. Dessverre opplever de fra tid til annen at noen flykter til gata igjen hvis negative hendelser møter dem.

Da vi kommer til Edsons «nye» hjem, møter vi, foruten familien, også representanter for de lokale myndighetene og den lokale kirken. I tillegg er tre representanter fra reintegreringsteamet fra gatebarnsenteret med. Det råder en spent og høytidelig atmosfære i stuen når vi benker oss rundt spisebordet.

Mor ber om tilgivelse

Edson og morenMor ønsker høytidelig velkommen, mens tante tar hånd om de minste barna og forbereder middagen over åpen ild i bakgården. Mor sveiper rundt med hånden og forklarer at her ser vi hva Edson kommer til. Hun beklager at hun ikke har mer å by på. Jeg har imidlertid vært rundt i mange hjem i Mosambik og synes at hjemmet er ganske bra. Mor forklarer at hun har en krevende tilværelse. Nå livnærer hun familien med å selge frukt og grønnsaker. Hun kjøper inn store kvanta med varer og fyller opp en lastebil. Så går turen til Zambesiprovinsen hvor hun selger varene. Hun kan på det lengste være borte i opptil seks måneder. «Jeg vet dette ikke er gunstig i forhold til barna, men det er den eneste måten jeg klarer å skaffe oss hus og mat på,» sukker hun. «Mens jeg er borte, har jeg ei hushjelp som ser til barna. Søsteren min som bor nær ved oss, hjelper også til. Jeg vet jeg ofte svikter, og jeg må be Edson om tilgivelse for at jeg sviktet når han var liten. Jeg forstår at han flyktet til gata,» slutter hun og gjør en bevegelse med begge hender for å signalisere at nå er ordet vårt ...

Frihet og plikter – ansvar og rettigheter

Banze som er leder for reintegreringsteamet, er den som fører ordet på vegne av de fra gatebarnsenteret. Han skryter av Edson og forteller om den store forandringen de har sett på gutten etter at han har vært på senteret i flere år. «Han har ikke «gateoppførsel», men oppfører seg sivilisert. Han er flink til å gjøre pliktene sine og arbeider ansvarsfullt med skolearbeidet. Dette gjør at han presterer godt på skolen.»

Banze leverer alle offisielle papirer over til moren og sier til Edson at nå er moren hans autoritetsperson. «Her i huset er det hun som bestemmer reglene du skal følge, og du må her, som på senteret, ta del i husarbeid og hjelpe til å passe de mindre søsknene dine». Banze forteller at Edson har tatt del i renhold både inne og ute på senteret, og han har også hjulpet til på kjøkkenet og i matsalen. «Møter dere problemer, så kontakt senteret,» understreker Banze. «Vi fra senteret vil besøke dere med visse mellomrom – om nødvendig i fire år framover. Det er viktig at dere er åpne om de vanskelighetene dere støter på. Ikke forsøk å skjule dem. Vi er til for dere også nå når Edson har kommet hjem.» Banze henvender seg til Edson og formaner han til fortsatt å være pliktoppfyllende med lekselesingen hjemme for å nå de målene han har satt seg. Edson nikker samtykkende og sier at han er glad for at han skal fortsette på samme skole som han har gått på. Banze legger til at han må respektere mor, hushjelp og naboer.

Kontakt med lokalsamfunnet og kirken

Representanten for de lokale myndighetene ønsker også Edson velkommen. Han sier at det er godt at de vet at han er kommet hjem igjen. «Når vi ser deg i nabolaget, vet vi hvor du hører hjemme. Det hender vi er skeptiske til unge menn vi ikke vet hvem er.» sier han. Pastoren i den lokale kirken ønsker han velkommen til miljøet i og rundt kirken. «Her vil du finne nye venner på din alder, og vi vil være med å ta vare på deg.» understreker kirkelederen.

Mor har behov for å forklare

Matlaging hjemme hos EdsonLunsjen tilberedes i bakgården. Det må en stor kjele til for å mette så mange.Etterhvert settes maten fram på bordet, og samtalen blir mer avslappet. Mor har nok sett at jeg har sittet og notert hele tiden og setter seg ved siden av meg og tolken min, som er øverste leder på gatebarnsenteret hvor sønnen har oppholdt seg de siste årene. Hun begynner igjen å forklare livssituasjonen sin. Hun takker for at gatebarnsenteret har tatt så godt vare på gutten hennes og gitt han god skolegang. Hun peker rundt seg og forteller at alt her er til hans disposisjon. «Oppfører han seg godt, kan han spise, sove og stå opp her,» sier hun. «Men jeg har kun meg selv å stole på når det gjelder å skaffe penger til mat og hus. Derfor må jeg dessverre være borte i lange perioder. Jeg håper også Edson kan bidra med å være forbilde for de yngre søsknene sine og være med å bære ansvar,» avslutter hun med et spørrende blikk på oss.

Edson synes han har vært midtpunkt lenge nok blant alle de voksne. Han unnskylder seg med at han har eksamen dagen etter og må finne et sted han kan sitte og lese. Banze nikker anerkjennende og forteller at de har ordnet med transport til skolen i morgen tidlig.