Vi ser store positive forandringer hos dem som har fått hjelp noen år.

RosaFørste gang jeg møtte Rosa, var hun ei sky jente vi aldri fikk blikkontakt med.Som vi har skrevet tidligere, driver ikke Nytt Håp ”brannslukningshjelp” – engangshjelp til noen som er i akutt nød. De som er involvert i våre programmer i Maputo, Chimoio og Cuamba, har omsorgspersoner rundt seg, de får klær og mat og ikke minst, skolegang. Hvor mye hjelp den enkelte får, blir vurdert ut fra barnets behov. Vi stiller oss alltid spørsmålet: ”Hjelper det?” Oftest er svaret ”ja”, selv om vi også opplever skuffelser. Når vi opplever skuffelser, beror det som regel på at det av ulike årsaker, har skjært seg mellom barnet og den som skal være omsorgsperson. Dermed blir resultatet at den som har mottatt hjelp, igjen flykter til gata...

Likevel velger vi her å fortelle noen solskinnshistorier.

Rosa

RosaI dag er Rosa lykkelig gift og bor sammen med mann og barn i et fint hjem.Da jeg for seks år siden møtte Rosa, var hun en sky jentunge som aldri møtte blikket mitt. En traumatisk oppvekst hvor hun ble misbrukt av de nærmeste omsorgspersonene, hadde satt sine spor som jeg fryktet hun aldri ville komme over. Hun var så utrygg at hun de første årene måtte bo privat, hjemme hos pastorparet i Chimoio.

Hun nærmest snek seg rundt i rommene og unngikk å se på noen. Siden har jeg sett hvordan den redde jenta gradvis har blitt en ung selvbevisst dame som har fått seg utdanning som syerske. I dag er hun godt gift, bor sammen med sin nye familie i et fint hus, og er en stolt mamma. Det nytter!

Adelia

AdeliaDet var et bedrøvelig syn som møtte meg vinteren 2015. Her forsøker Adelia å ta hånd om den syke søsteren sin.Etter å ha vært med i Nytt Håp noen år og ”vasset i fattigdom” under mine besøk i Mosambik, er det ikke så mange ganger følelsene mine tar overhånd. Men det skjedde da jeg møtte 14 år gamle Adelia og det som var tilbake av hennes familie.

Fjortenåringen hadde nylig mistet både mor og far. Nå måtte hun ta hånd om seg selv og sine tre yngre søsken – yngstebarnet var knapt et år og HIV positiv.

Jeg fortalte om denne tragiske situasjonen da jeg hadde fadderverving på 50+ på Hedmarktoppen sommeren 2015. Noen i forsamlingen insisterte på å få samle inn penger til et hus hvor den lille familien kunne bo.

Resultatet av dette var at Adelia og søsknene fikk sitt eget hus på et av sentrene pastor Madeira driver i Chimoio. Nå har de omsorgspersoner rundt seg. De har det de trenger av mat og klær, og minstejenta har fått medisinene hun trenger.

I tillegg har barna i skolepliktig alder, begynt på skole. Nå slipper eldstejenta i familien å stå på torget og selge bananer for å skaffe penger til mat for seg og familien.

Adelia og søskneneAdelia og søsknene. I dag er den lille familien langt mer trygg, til tross for at de mistet mor og far for et år sidden.Da jeg så dem igjen et år etter vårt første møte, var det ikke vanskelig å se forandringen på barna. Nå så de friske ut, og de hadde det trygt til tross for savnet etter foreldrene.