Constansio var to dager gammel da en brannskade førte til at mye av hans skjebne ble staket ut.

For å varme den lille guttebabyen la moren han ved siden av ildstedet de kokte på. Det resulterte i brannskader som har preget han resten av livet.
Etter at kona døde for et år siden, har den fattige, arbeidsledige 65 åringen hatt ansvar for seks barn.

Constancio med et av barnaDen brannskaden Constansio fikk som baby, har satt sitt preg på hele livet hans. Arbeid i Mosambik betyr oftest kroppsarbeid. Med bare en hånd stiller man langt bak i køen når man forsøker å få en jobb som kan gi inntekt.Far og fire av de seks barna sitter i skyggen av et stort mangotre da jeg kommer til deres tilholdssted som ligger landlig til, ca. tjue minutters kjøretur fra sentrum i Chimoio. George, 17 år, driver og koker mat utenfor huset. Pappa Constansio setter meg inn i familiens livssituasjon. «Etter at vi giftet oss, bodde vi i Catandica som ligger ca. 150 km fra Chimoio hvor vi nå befinner oss. Vi bodde i huset til kona mi sammen med de seks barna våre. Vi hadde det greit. Barna som var i skolealder, gikk på skole. På grunn av mitt handikap var det jeg som stelte hjemme og kona var ute på arbeid som gartner.»

Dramatisk da kona døde

«For en tid tilbake ble kona mi brått syk og døde,» forteller eneforsørgeren. «Det som forsterket den vanskelige situasjonen vår ytterligere, var at konas familie kom og overtok huset og jagde oss på gata.  Der sto jeg med ansvaret for seks barn fra 4 til 18 år», sier faren og ser meg dypt inn i øynene på leting etter forståelse fra den hvite tilhøreren. «Med denne armen var det ingen som ville gi meg jobb,» sier Constansio og viser meg den forkrøplede stompen på høyrehånden. «Vi hadde ikke noe sted å sove,» forsetter faren. «Jeg tok med meg barna og gikk til ei kirke i Catandica,» forsetter han. «Her møtte jeg en pastor som sa at han kjente en pastor Madeira i Chimoio. Han fortalte at Madeira hjalp fattige, hjelpeløse mennesker som oss, og at han ville ta oss med hit.»

Møte med pastor Madeira

Pastor Madeira, som leder hjelpearbeidet Nytt Håp støtter, har til nå vært taus lytter til samtalen. «Vi tar normalt ikke inn hele familier med en far, som ved dette tilfelle», forklarer lederen. «Men jeg skjønte den fortvilte situasjonen familien befant seg i. Så kom jeg til å tenke på at jeg nettopp hadde fått et ledig hus ved Chissui Pedreira. (Dette er et jordbruksområde hvor Nytt Håp og private sponsorer fra Norge bygde 8 hus på slutten av 1990 tallet) «Kan du arbeide?» spurte jeg faren i familien.» forteller Madeira. Constansio lytter og ser på den funksjonshemmede armen sin og smiler. Han har alltid hatt lyst til å jobbe, men ingen ville gi han jobb. «Jeg forklarte at jeg ville gjøre så godt jeg kunne, og at jeg i tillegg hadde noen store barn som kunne hjelpe til», bryter den ansvarsfulle faren inn.

Chissui Pedreira, et kollektiv til selvhjelp for de fattige

Pastor Madeira peker utover de bugnende åkrene hvor maisen nå er høstbar. Andre vekster står også grønne etter regntiden. Og til høsten vil ca. 50 mangotrær gi kjærkommen frukt. Alle familiene som får bo her, deltar i arbeidet. Det meste av det de dyrker, beholder de selv, men en liten del av avlingen går til det store fellesskapet i det omfattende hjelpeapparatet pastoren leder. Noe selges og gir inntekter, og noe blir fortært som føde til barna som bor på sentrene. Nå ser Constansio et håp for han og barna etter at de er blitt innlemmet i dette felleskapet.

Barnas framtid

MatlagingTilberedningen av dagens hovedmåltid er i gang. Her er det nok flere som skulle ønske seg et matunder.Mens vi sitter og prater, kommer 13 år gamle Isabel bærende med en gul 10 literstank på hodet. Hun har vært langt av gårde for å hente vann til familien. Hun er ikke den eldste og sterkeste i familien, men vannhenting er damearbeid. Constansio roper også bort «kokken» George.

«Her er alle barna mine,» sier faren og forsetter presentasjonen: «Tabita er 5 år og yngst, så følger Joaquim på 7, Geraldo på 10, Isabel 13, George 17 og eldstemann Carlito på 19.» De minste ser med spente, undrende øyne opp den hvite mannen som sitter og noterer. Hva skjer? «Jeg er bekymret for fremtiden til barna,» forsetter den omsorgsfulle faren. «Nå har jeg ikke inntekter til å betale skolepenger.» Jeg spør på hvor gammel pappa er. Familiefaren ser ut til å anstrenge seg til det ytterste for å gi meg et svar. Litt resignert forklarer han at han er født i 1953. Antall år synes ikke så viktig å holde orden på.

Vannhenting er en jentejobbDet er fem brødre i familien, men vannhenting er «jentejobb».

Pastor Madeira har tatt bilen og forlatt meg og tolken min for en stund. Nå kommer han tilbake og har med seg bananer som han deler ut til familien. Pastoren er en handlingens mann. Nå har han vært nedom barneskolen som han har bygd opp i ytterkanten av området. Han peker på den nest eldste av guttene og gir han grundige instrukser.

Tolken min iler til og oversetter. Han forteller at i morgen skal George dra til Catandica og hente skolepapirene for alle barna hos myndighetene der. Når de er på plass, kan de få begynne på skolen her allerede dette skoleåret. Pappa Constansio griper om den ene armen og retter begge mot Madeira. Med tårer i øynene signaliserer han «Takk!» Så henvender pastoren seg til eldste sønn, Carlito. «I morgen kommer noen og henter deg, så skal vi dra til sykehuset». Jeg har registrert at eldstesønnen har sett sykelig ut. Madeira forklarer at han sannsynligvis har malaria og trenger behandling.

Nærhet til barna

Pastor Madeira forsetter og prate hyggelig med barna. Jeg lar meg imponere over at han tiltaler dem alle ved navn. Det er jo ikke lenge siden de kom inn i arbeidet hans, og han har mange titalls å holde orden på. Dette er en familie som ser lysere på fremtiden når vi reiser fra dem.